Øyvind's Blog

Det har vært tynt med oppdateringer fra meg denne høsten, så for å komme igang igjen litt tar vi en liten oppsummering!

Ok, først ble jeg syk under USA-turen min og var borte fra jobb helt til i september. Det eneste legene klarte å finne ut på den tiden var at det var ingenting alvorlig galt med meg. Jeg fikk en medisin som virket, men ingen kunne si meg akkurat hva som var feil, og jeg fikk diagnosen “irritabel tarm syndrom”. Som en slags “oppsummering” var jeg hos en spesialist på sykehuset for å finne ut mer om hva sykdommen gikk ut på og i bunn og grunn hvordan man lever med den.

Det ble en utrolig pinlig affære. I det minste håper jeg at “spesialisten” syns det var det. med en sykepleier til stede måtte jeg forklare han først alle testene jeg hadde tatt, så måtte jeg forklare hva fastlegen hadde sagt at jeg hadde, og til slutt måtte jeg fortelle han om medisinen min og en del om hvorfor de trodde at denne virket på irritabel tarm. Spesialisten slo så opp i den store kloke boken sin og leste litt før han sa, “ja jeg ser det er anti-deprisiva du går på”.  Jeg hadde jo selv lest om tablettene og visste at de ble utviklet for å hjelpe folk med depresjoner, men senere har blitt brukt med for å hjelpe mot irritabel tarm. I tillegg visste jeg at jeg gikk på 10mg dose, mens anti-depresiv dosering er ca det tidoble. Jeg lo litt av spesialisten og forklarte han at joda, de brukes i høyere doser som lykkepiller, men jeg fikk altså en liten dose mot magen min.  Som en slags plaster på såret for at han trodde jeg var deprisiv og avhengig av lykkepiller foreslo spesialisten at jeg skulle stikke på apoteket og kjøpe en bok som forklarte meg hva irritabel tarm var. Så ønsket han meg lykke til på ferden og sa farvel.

En uke senere er jeg igjen hos fastlegen min, og  naturligvis begynner jeg å forklare om denne litt merkelige situasjonen. Når jeg har fortalt ler han og snur seg mot pc-en sin og leser høyt et utdrag fra spesialistens notat fra timen min på sykehuset: “Pasienten er deprimert, men får medisin mot dette”.  ”Du Øyvind jeg tror vi bare sletter notatet hans fra journalen din?” legger fastlegen min til. Så ler vi begge godt  og han forklarer meg masse om hvor mye vi kan variere medisineringen og om ulike andre midler vi kan forsøke hvis dette middelet ikke virker.

Nå tok jo jeg det hele med godt mot, og er glad at jeg har funnet noe som virker for meg slik at jeg er tilbake i jobb igjen og at jeg “virker”. Men det er mange ting ved hvordan jeg opplevde å bli behandlet som sjokkerer meg.  Hvis en spesialist kan vite så lite om irritabel tarm at han tror jeg er deprimert fordi jeg går på medisiner som også har blitt brukt som anti-deprisiva, hva annet kan en spesialist på sykehuset finne på å tulle med? Kan det være at noen av de andre “spesialistene” forkastet meg fordi de var overbevist om at problemene jeg hadde lå et annet sted enn i deres ekspertise?

Jeg vet jo rimelig sikkert at jeg ikke har tarmkreft for eksempel, men det er skremmende å tenke på hvor mange lignende situasjoner jeg kanskje har vært i som jeg aldri kommer til å få vite om. I tillegg tenker jeg på andre rare ting jeg opplevde mens jeg var på mitt desidert svakeste. Ting som at jeg får bekreftelse på time til gastroskopi om 4 uker, når det er gått 2 uker siden jeg utførte gastroskopi. Ting som at det er fullstendig mulig å få time til ultralyd på timen, selv om du samme dag har fått brev om at det er 8 ukers ventetid. Begge timene forøvrig dekket av staten (minus egenandel).

Det eneste som ser ut til å fungere i dette systemet er den nye ordningen for frikort. Den kom dumpende ned i postkassen, med eget notat om at tilgodehavende beløp ville bli satt inn på kontonummer nnn og at det bare var å ta kontakt hvis dette ikke stemte. I det minste hadde jeg forventet å måtte oppgi kontonummer og minst 1 tur til NAV med dokumenter på at jeg hadde betalt alle egenandelene mine.

Heldigvis går ting litt fremover!